2020  Lykkeligere på en ... | KGG Kolbotn Garasje Galleri | skulptur, fjøskrakk & 24 karat bladgull | Kolbotn, Norge
Foto: Cathrine Constanse

Man kan være lykkeligere på en fjøskrakk enn en gulltrone – det er melkemangel og gullprisene stiger, den gamle melkekrakken har vært arbeidsplassen til en budeie, hun har nok mang en gang lagt hodet inntil kua og drømt om gårdsgutten Ola ... 

Fjøskrakken har også fungert som familien Jacobsens telefonkrakk på Nøtterøy på 1980-tallet.

2019 Infantile undertykkelser og Veien er målet | skulptur & objekter | Galleri 69 | Oslo, Norge
infantile-oversikt.jpg
infafantile-oversikt.jpg
Foto: Hanne Ekkeren
Rom 1 | Infantile undertrykkelser
En lekeplass det ikke er så lett å leke på.
_Infantile-undertrykkelser,skulle-bare-1
Foto: Hanne Ekkeren
Rom 2 | Veien er målet
Alle arbeidene i rommet var ment å bli noe helt annet.
Tannfees-hjelper.jpg
Tannfeens-detalj.jpg
Foto: Hanne Ekkeren
Min Makapansgat Pebbel | Rom 1 | Infantile undertrykkelser | 2019

For 3 millioner år siden, i Sør-Afrika, var det et apemenneske som fant en liten stein som var formet av vannet slik at det så ut som et ansikt. Den bar den med seg med seg i tre mil til hula si, og sparte på den som en skatt. Steinen veier 250 gram og heter The Makapansgat Pebbel. Dette er det eldste kjente kunstobjektet i verden. Den enkle handlingen av å gjenkjenne et ansikt som ikke var et ansikt for så å bære det med seg hele veien hjem er menneskelighetens første spor av symbolsk tenkning.

Min Makapansgat Pebbel har flere parralleler til den ekte Makapansgat Pebbel. Jeg fant den i Østmarka tre mil fra Galleri 69, gjenkjente den som et kunstobjekt, transporterte den til galleriet og tok vare på den som en høyt aktet skatt.

Min Makapansgat Pebbel er donert av Vera Aurlund.

Tennisball-i-takrenna.jpg
tennisball-detalj_edited.jpg
Foto: Hanne Ekkeren
Tennisball i takrenna | Rom 1 | Infantile undertrykkelser | 2019

Handler blant mye om livets realiteter og endringsvilje.

Bare-glem-det-1-(Gidsken).jpg
Bare-glem-det-1-(Gidsken)3.jpg

Foto: Frode Sten Jacobsen

Bare glem det 1 (Gidsken) | Rom 1 | Infantile undertrykkelser | 2019

Bare glem det er en taustige som består av gamle kjevler og et hampetau. Den er nesten umulig å klatre på, men med pågangsmot, utholdenhet og en del fantasi skal det la seg gjøre å komme til toppen – hvis man klatrer utenfor rammen.

Bare glem det er variabelt i størrelse og monteres slik at den alltid vil gå fra gulv til tak.Kjevlene er donert av venner og kolleger over en årrekke. De gamle kjevlene rommer mange historier om forventning i forhold til bakst i hverdag og høytid, samtidig er det husmorens eget våpen.

 

Bare glem det er ikke bare et personlig og feministisk arbeide men også et allment gyldig arbeide som handler om håpløsheten, drømmer og strategier. For kommer du til toppen, da blir vel alt bare bra?

Kjevler er donert av: Hanne Rangul, Gidsken Braadlie, Marianne Marlene Hansen og Hanna Høiness.

Flukt-1994.jpg

Foto: Hanne Ekkeren

Flukt | Rom 1 | Infantile undertrykkelser | 1994

Er det eneste arbeidet som ikke er laget i mitt 50. år. Det er derimot laget i mitt 25. år og når jeg ser det i dag kan jeg spørre meg om det i det hele tatt har skjedd en utvikling i mitt kunstnerskap?

Jeg-skulle-bare-1-1.jpg
Jeg-skulle-bare-1-2.jpg
Jeg-skulle-bare-1-3.jpg

Foto: Cathrine Constanse

Jeg skulle bare 1 | Rom 2 | Veien er målet | 2018

Lerretene hadde ventet så lenge på å bli spent opp og malt på at tidens tann og batterisyre hadde lag dem ferdige.

skulle-bare-1-detalj.jpg
skulle-bare2.jpg

Foto: Hanne Ekkeren

Jeg skulle bare 2 | Rom 2 | Veien er målet 2018

Papirrullen ventet på at jeg skulle få tid og rom til å tegne, i mellomtiden kom vannlekkasjen og gjorde den om til en skulptur.

Bare-glem-det-2.jpg
Bare-glem-det2-detalj.jpg

Foto: Hanne Ekkeren

Bare glem det 2 | Veien er målet | Rom 2 | 2019

Tauet skulle brukes til Bare glem det 1, det skulle bli en 10 meter høy kjevlestige som gikk helt opp til glasstaket på Kunstnernes hus, men så det ble refusert. Tauet ble lagret i en barnevogn også gjenkjente jeg den som et kunstobjekt transporterte til galleriet og tok vare på den som en høyt aktet skatt.

Tauverk til Bare glem det er donert av Marianne Guneriusen / Oslo Sjøskole.

2013 6 videoarbeider i offentlig rom | Public Art Screens, i/o/lab | Stavanger, Norge
The green monstrum | Freaks | 1996 / 2007 | 05:12

Denne videoen er laget av min første video fra 1996. Den ble relansert i 2007 og som en reaksjon på at alle gamle filmer på den tiden, ble pusset opp og blei noe annet enn de egentlig var, ”pusset” jeg ned filmen min. Den ble i sepia, fikk very old movie filter og rulleteksten ble lagt opp til rulleteksten fra filmen Freaks fra 1936. Her harselerer jeg meg meg selv og mine venner som videokunstnere: De var ikke monstere, men mennesker med de samme følelser, drifter, håp, gleder og sorger som alle andre.

 

På platespilleren spiller Badura-Skoda Litzs Hungarian Rhaspody No.2.

Bærtur | 1998 | 04:45

Siste halvdel av 90-tallet var det hasjtørke i Oslo og dette førte til at veldig mange begynte på tyngre stoffer. Derfor ble gatebildet endra og det ble en betydelig økning av folk sto på og i gatene og svaia og falt. 

 

Ved å plassere en gruppe mennesker svaiende og fallende på samme måte som junkiene – men i blåbærskauen – var balansen på en måte gjenopprettet.

Uten lyd.

Nesting | 1998 | 07:22

Åtte måneder på vei, måtte jeg få fart på redeinnstinktet mitt og bestemte meg for å bygge et kjemperede.

 

Overgartneren i botaniske hage støttet prosjektet med prydkirsebærkvister.

 

Full av pågangsmot tar jeg fatt på prosjektet, som jeg i ettertid har forstått at var litt mer omfattende en jeg først hadde tenkt.  

 

Lyden er livekonsert fra Olavshallen på transistorradio.

Kunstløp | 2001 | 04:29

I et forsøk på å ta igjen tapte drømmer, inntar jeg skøytebanen på natten. På sviktende ankler og med famlede piruetter danser jeg så godt jeg kan.

 

To følgespotter prøver å følge etter meg og til tider blir bildet helt brent ut og jeg blir en hvit skygge – som et spøkelse.  

 

På CD-spilleren som ligger ved siden av kameramannen på isen, spiller Glen Gould Goldbergers variasjoner. Johann Sebastian Bach skrev denne musikken som en lullabye til Grev Keyserlingk som ikke fikk sove.

I ledige stunder | 2002 | 02:49

Instruksjonsvideo med Trude Ness som rekonstruerer hvordan hun lagde seg løsnegler med svart lakk på 80-tallet – den gangen man måtte til London for å få tak i denslags. Til denne videoen hører det en kit, en Multippel, med alt du trenger for å lage negler som i videoen. Eneste ulempe er at den sorte bengalakken har minimum 4 timers tørketid, så dette er ikke noe for stressa folk.

Uten lyd.

Da det ble andre boller | 2000 | 05:40

I frustrasjon over å ikke få noe smak på fiskebolle-middagen  innså jeg at jeg trengte ekspert hjelp. Jeg la noen bokser Bjellands fiskeboller i kofferten og reiste  til krydderøya Zanzibar. Der tilberedte jeg en stor gryte fiskeboller i hvit saus i byen Stone Town og tok de med meg til østkysten. Ved stranden serverte jeg bollene til fiskerne, og ba om deres  hjelp til forbedring. Det fikk jeg.

 

Vel hjemme, hjemme ble videoen og effekter fra prosjektet stilt ut i Etnografisk Museums foredrags-sal. Der ble det  servert  314 porsjoner med smaksprøver på fiskeboller med forbedringer, også kalt andre boller.

2012 1793 Lights Rellasjonell  | installasjon | Water Tower Art Fest | Sofia, Bulgaria
2012-Wather-Tower-.jpg

Rudolf Nilsens Plass på Grønland, i bydel Gamle Oslo: Plassen er mørk og skummel, den brukes hovedsakelig av gutter i nærmiljøet på dagen og gutter eller menn om kvelden og natten. Kveldsbrukerne spiller fotball og tygger khat. Enkelte grupper i nabolaget anser det offentlige rom som mannens domene. Det er ikke er rom for jenter og kvinner på denne plassen. I vinterhalvåret er det kunstisbanen i parken som er samlingspunktet. FRIGO (frilufts gruppa i gamle Oslo) låner ut hockeyskøyter gratis. Endel jenter har kjøpt seg danseskøyter. De er det eneste innslag av femininitet på plassen, men hockeygutta dominerer.

 

Med enkle grep kan situasjonen endres: ved å montere en klassisk varm belysning i trærne, kjøpe inn kunstløpskøyter til utlån og å leie inn en kunstløpinstruktør som instruerer jentene  og guttene i isdans. På denne måten vil parken fremstå både klassisk og moderne. Som en kjempe-readymade, et relasjonelt verk og samtidig som et romantisk vinterbilde med positive sosiale ringvirkninger.

 

Prosjektet kokte ned til at jeg arvet en lyslenke med 1793 lys fra et kjøpesenter. Disse ville jeg donere til bydelen som har ansvar for parken, hvis de kunne skaffe meg en lift og strøm til lyslenka, kjøpe inn kunstløpsskøyter til FRIGO, og skaffe en kunstløpsinstruktør. I april 2012 fikk jeg gjennomslag hos bydelspolitikerne! Det ble vedtatt å ta saken videre, og det var bred enighet om at prosjektet burde gjennomføres. Siden dette har saken stått bom fast i en byråkratisk papirmølle ...

 

I mellomtiden har jeg tatt med meg lenka og lyst opp Water Tower Art Fest i Sofia, Bulgaria. Årets tema var Follow the White Rabbit. Responsen var overveldende, jeg var på bulgarsk radio, BNR (som tilsvarer Norsk P2) og snakket om lyset og den skumle parken og blitt spurt ut om hvorfor det var mørkt og skummelt i rike Norge etc ... Jeg har også fortalt om prosjektet på nasjonal bulgarsk frokost TV 7. Sammen med lyslenka tok jeg med Anita Hillestad og Rachel Dagnalls oppblåsbare hvite kanin fra deres prosjekt White Rabbit i 2009.

 

Etter transport har lenken nå dessverre blitt redusert til 1201 lys. Det virker det som at hvis dette skal gjennomføres, må jeg selv montere lyslenka og snike meg inn i skøytebua og legge igjen 10-12 par danseskøyter i forskjellige størrelser for så å ta på meg mitt gamle kunstløpkostyme og instruere ungene selv.

2011 Tableau vivantes | videoinstallasjon | Water Tower Art Fest | Sofia, Bulgaria
2011 Wather Tableau vivantes 1.JPG
2011 Wather Tableau vivantes 4.JPG
2011 Wather Tableau vivantes 3.JPG
2011 Wather Tableau vivantes 5.JPG

Foto: Frode Sten Jacobsen

 

I det gamle nedlagte mineralbadet i Sofia – projeseres videoen som ble laget i Liv-Reidun Brakstads baderoms-galleri i Huk Avenys seniorhus i Oslo (2006). Verket er inspirert av grev Hermann Karl von Keyserling, som ikke fikk sove, så han bestilte en vuggesang av Johan Sebastian Bach; Goldbergevariasjonene BWV 988. Mister Goldberger skulle personlig sitte på grevens soverom og spille for ham slik at han fikk sove. Cathrine Constanse iscenesatte sitt optimale bad og Kasper Søyland spilte de optimistiske og fornøyelige tonene til Für Elise live på badet mens publikum, hovedsakelig eldre fra seniorhusene, kunne bivåne det hele.

2010 Dannelse | installasjon | Formverket (art zone) | Eskildstuna, Sverige
_2010-Formverket-dannelse-før.jpg
2010-Formverket-Dannelse-etter.jpg

Foto: Nicklas Hallberg

Med bakgrunn i Lars Vilks bok Hur at bli samtidskonstnar på tre dagar, kap. 9 Gennerella beteendestrategier: Førmodligen framstår uttlat trevlige perconer som inte tillrackligt seriøsa. Fargeglade naive vindmølleblomster ble til abstraherte sorthvitt bilder i firkantet format. En rull med blomstete gavepapir fra 70-tallet ble til relativt deprimerende print i sorthvitt.Ved hjelp av utdaterte maskiner som et overvåkningskamera, en projektor som bare viser sorthvitt og opp ned og en gammel faxmaskin. Disse kan sees som samfunnets og utdannelsessystemets behov for å modifisere og omforme det vitale og naive mennesket til en sorthvitt skygge i et håndterlig firkantformat.

2008 For folk og fisk | tekst & foto | Langøyene | Oslo, Norge
2008-Langøyene-Oslo-For-folk-og-fisk1.jp
2008-Langøyene-Oslo-For-folk-og-fisk2.jp
2008-Langøyene-Oslo-For-folk-og-fisk3.jp

Å campere på Langøyene er ikke en privatsak. Her leves livet i full offentlighet, på godt og vondt. Som fastboende camping-gjest opplever jeg daglig at badegjestene står og stirrer inn i campen til meg, min kjære Frode og døtrene våre, Carmen og Julia.

 

Vi lever på utstilling, som i et freak-show eller et menneskelig zoo. Et slags slik lever dei der. Til tider kan det være hemningsløs glaning. Noen ganger kan jeg sprite opp showet ved å overdrive mine hverdagslige sysler – som da jeg pumpet opp en luftmadrass og ble beskuet av to vestkantfruer.

 

Andre ganger kan jeg føle meg litt brydd og da er det fint å ta på dykkermaske og rømme ned til fiskene. Der kan jeg titte på dem. De pumper ikke opp luftmadrasser eller lager middag sånn som meg. De bare svømmer rundt de og ser fine ut – også prøver de å unngå meg. Da tenker jeg på at de aldri kommer og titter på meg og campen vår. Det er jo i grunn urettferdig. Derfor vil jeg gi dem et lite utvalg av bilder av oss og campen – så kan fiskene rømme på utstilling.

2006 Business and pleasure | tableau vivant | Brakstad Konsept inkl. Galleri | Oslo, Norge
2006-Brakstad-Konsept-jpg.jpg

Foto: Marit Hoff

Jeg har alltid elsket å bade. Har alltid vært den første ut i vannet når snøen smelter og den siste opp av vannet når snøen kommer. På mange måter kan det sies at jeg ligger i bløt så ofte det lar seg gjøre. Jeg har ikke bodd i hus med badekar siden 1982. Det i seg selv er en sorg for meg men også en motivasjon til å benytte enhver anledning til å ta et bad. Jeg tør påstå at jeg husker så og si alle bad jeg har tatt – eller stjålet – siden jeg flyttet fra badekaret i 1982.

 

Noen utmerker seg spesielt, som det i Leningrad (det het det den gangen), da min gode venn Trond Sponsveen (som ikke er iblant oss lenger), serverte meg en vodka med cola og en russisk sigarett til badet. Eller var det i Vlan Bator, da det kom suspekte mongcoliere inn på rommet og ville ha alt som var fra vesten? Og så var det et fantastisk hjerteformet boblebadekar på Frogner. Og det på Smestad, hvor jeg drakk heimert med Ivar Aasheim (som heller ikke er iblant oss) etter at vi hadde vært aktmodeller og blitt malt på av elevene på Strykejernet og var egentlig ganske gusjegrønne begge to. I Stuttgart bodde jeg i et kollektiv som hadde pussa opp badet eller alle kunstens regler. Stereoanlegg, mengder med leker til å trekke opp og som svømte rundt meg, svamper i alle fasonger, fargebad, skumbad og eteriske oljer.

 

Et av de rareste bad jeg har tatt, må være det på Can Serrat. Jeg lengta etter et bad og Alexander Vickki mekka et badekar med bål under, 3 meter pipe og vann fra hageslangen. Jeg satt på ei fjøl for ikke å svi meg i baken. Der satt jeg ut og hørte på fuglesangen og konverserte med de som gikk forbi. Et annet bad i en tilsvarende anordning tok jeg i en hytte i skogen, omtrent der Mortensrud senter ligger nå og som en kunstner hadde bygget selv og sveisa et badekar med en primus under. Sist jeg bada i et badekar, var det et raskt, stjålet bad i Åndalsnes med Trolltindene som utsikt.

 

Da Liv-Reidun Brakstad ba meg gjøre en performance på baderommet hennes, sa det seg selv at jeg skulle iscenesette det optimale bad. Her skulle ingenting være tilfeldig eller stjålet, alt skulle være som jeg ønsket det: med levende blomster, levende musikk, levende lys og levende (enn så lenge) publikum. Målgruppa i Liv-Reiduns baderomsgalleri er, foruten hennes kunstnettverk, naboene i Huk Aveny’s eldreboliger.

 

Champagne skal drikkes og cigarillos skal røykes, det skal være skum og oljer, rosenblad og kanskje også sang. Musiker og komponist, Kasper Søyland, skal spille Richard Claydeman’s Ballade für Elise iført blondeskjorte og fløyelsbukser – og kanskje kommer Sarah Bernard …

2002 Jåledame? | video, installasjon, lyd, objekter & performance | KunstVerket Galleri | Oslo, Norge
2002-kunstVerket-invitasjon.jpg
2002-Kunstverket.jpg

Etter at jeg ble forespurt av KunstVerket om å sette opp et prosjekt i galleriet, ble jeg i et svakt øyeblikk inspirert til å forvandle meg til en stereotyp kvinne. Som ofte er å finne i reklame og dameblader. Jåledame? skiller seg ut fra de andre rollene som har vært en hyllest til kvinner som har vært tapre slitere for å få hverdagen til å gå rundt.

 

I prosjektet Jåledame? har jeg satt meg inn i rollen som en ekstremt selvopptatt kvinne, som har forsøkt å gjøre alt det riktige i forhold til fasaden. Dette drev meg selv og omgivelsene mine til vanvidd. Etter tre og en halv måned intenst feltarbeid i rollen som selvopptatt kvinne, gav jeg totalt F og avstandsforelsket meg i Christopher Schau. Men jeg har nå kommet meg over dette av forskjellige årsaker … Tilbake til søkingen etter den gyldne middelvei, ble jeg brutalt stoppet av en dørvakt som nektet meg adgang til et jålete ute-sted i Bogstadveien grunnet dresskode.

 

Jeg er nå inne i en intens mental prosess for å kunne materialisere erfaringene fra et halvt års okkupasjon av Jåledame? i høyre hjernehalvdel.

Fra Cathrine Constanses utstilling på KunstVerket Galleri 2002. Trude Ness rekonstuerer hvordan hun lagde sorte løs-negler på 80-tallet da hverken løsnegler eller sort neglelakk var mulig å kjøpe i butikk i Norge.
2002-KunstVerket-1.jpg
2002-KunstVerket-2.jpg
Merkevare må det være
De skumle rødstrømpene
2002-KunstVerket-3.jpg
2002-KunstVerket-7.jpg
Narsissistisk konversasjonssofa
Studiesirkel
Scene for performance for hennafarging av dreadlocks.
2001 All that we have lost, – is ours for evermore | videoinstallasjon | Galleria Comunale d`arte contemperarea | Bologna, Italia
1.-copy.jpg
6-copy.jpg
8-copy.jpg
9-copy.jpg
10-copy.jpg
26-copy.jpg
15-copy.jpg
13-copy.jpg

Dette er privat historie om kjærlighet og respekt. Den handler om to mennesker som tross 50 års aldersforskjell ble veldig, veldig knyttet. Den handler om den unge pengelense jenta som etablerte et nært forhold til den gamle, enslige, barnløse og formuende mannen.

 

I 1991 søkte jeg Strykejernet Kunstskole (Oslo, Norge). Etter et revolverintervju på rektors kontor, var jeg gråten nær. Da jeg kom meg ut, satt Ivar der – som en reddende engel, han gav meg en kopp kaffe og muntret meg opp. Ivar fylte pensjonist-tilværelsen med å hjelpe til på skolens kontor samt stå modell. I løpet av de neste fem årene oppsto et nært forhold fullt av humor og varme, han var bestefaren jeg alltid hadde ønsket meg. Vi hjalp hverandre så godt vi kunne og vi var som et gammelt ektepar. På denne tiden hadde jeg også min tolv år gamle hund og jeg kan huske hvordan jeg kunne forarge meg over disse to sære gubbene som jeg var så glad i ... Men ingen ting varer evig – eller som Ibsen sa: Evig eies kun det tapte.

2001 Kunstløp | video, installasjon, foto & performance | Oslo kunstforening | Oslo, Norge
2001-Oslo-kunstforening-kunstløp.jpg
2001-Oslo-kunstforening2.jpg

Foto: Rune Johannessen

I et forsøk på å ta igjen tapte drømmer, inntar jeg skøytebanen på natten. På sviktende ankler og med famlede piruetter danser jeg så godt jeg kan. To følgespotter prøver å følge etter meg og til tider blir bildet helt brent ut og jeg blir en hvit skygge – som et spøkelse. På CD-spilleren som ligger ved siden av kameramannen på isen, spiller Glen Gould Goldbergers variasjoner. Johann Sebastian Bach skrev denne musikken som en lullabye til Grev Keyserlingk som ikke fikk sove.

2000 Dit pepper'n gror | video, installasjon, objekt & performance | Etnografisk Museum | Oslo, Norge
søknad-etnografisk.jpg
Andre-boller-UIO.jpg

Fax sendt til Etnografisk Museum 12.12.1999.

Svar på fax fra Etnografisk Museum 14.12.1999.

2000-Etnografisk-Museum-andre-boller.jpg
2000-Etnografisk-Museum-2-Demodame-1.jpg

I frustrasjon over å ikke få noe smak på fiskebolle-middagen  innså jeg at jeg trengte ekspert hjelp. Jeg la noen bokser Bjellands fiskeboller i kofferten og reiste  til krydderøya Zanzibar. Der tilberedte jeg en stor gryte fiskeboller i hvit saus i byen Stone Town og tok de med meg til østkysten. Ved stranden serverte jeg bollene til fiskerne, og ba om deres  hjelp til forbedring. Det fikk jeg.

 

Vel hjemme ble videoen og effekter fra prosjektet stilt ut i Etnografisk Museums foredrags-sal. Der ble det  servert  314 porsjoner med smaksprøver på fiskeboller med forbedringer, også kalt andre boller.

1997 Restroom | installasjon, objekter & performance | Rogaland Kunstnersenter | Stavanger, Norge
1997-Rogaland-kunstnersenter-Dodame.jpg

Utstillingen handler om det dagligdagse, om det universelle, om kvinnearbeidsplasser og om når du vil, men ikke kan og litt om kampen for tilværelsen, pottetrening og mye mer. 

© 2021 Cathrine Constanse Gjelsnes | +47 922 97 873 | cathrine_constanse@hotmail.com

Webdesign: Lene Marie Stangebye | lene@fulltank.org