CATHRINE CONSTANSE

Kuratert av Bjørn Hatterud og Cathrine Constanse

 

Å være kunstner fra arbeiderklassen kan lett oppleves som en slitsom spagat mellom klassene. Kunstnerne i Jævlade klasseforrædere har det til felles at de kommer fra en eller annen form for arbeiderklasse-bakgrunn og at de i kunstnerskapene sine på ulike måter berører problemstillinger rundt økonomisk, kulturell eller sosial kapital.

 

Jævlade klasseforrædere

I kunstverdenen er det en stor overvekt av middelklassebarn, og en underrepresentasjon av arbeiderklassebarn. På denne måten blir klasse usynlig. Klasse er ikke et problem før enn man opplever det slik. På samme måte som rasisme ikke er et problem for hvite nordmenn, er ikke klasse et problem for kunstnere som er født inn i middelklassen.

 

Arbeiderklassen i klassisk marxistisk forstand var industriarbeideren, kroppsarbeideren som ble en del av et maskineri drevet av kapitalisten. Kapitalisten satt igjen med merverdien, mens arbeideren fikk lite penger og ingen ære av det ferdige produktet. Arbeideren satt igjen med fremmedgjøringsfølelse – der man aldri fikk ta del i produktet av eget arbeid.

 

I dag er arbeiderklassen de som gjør alle de usynliggjorte jobbene. Jobber som smører tannhjulene i de store og prangende prosjektene. Slike store prosjekter som gir et utvalg eiere, ledere og talspersoner oppmerksomhet, pengene og makt. Arbeiderklassen er de som gjør jobbene som ikke gir kred, status eller penger. Arbeiderklassen serverer maten, tar unna søpla, vasker bort skitten, holder gatene reine og motorene i gang. Arbeiderklassen løfter og pleier kropper og hjem til samfunnets svakeste, den gjør unna emosjonelt slitsomme samtaler over telefon eller skranke. Alt mot lav lønn. Arbeiderklassen får ikke pengene eller æren for det ferdige, store prosjektet.

 

Det er ikke ett fett hvilken klassebakgrunn man har. Klassen man er født inn i preger tankemåte, muligheter og språk. Klasser er et hierarkisk system i samfunnet, der de som er lenger opp i hierarkiene har lettere tilgang til makt enn de lenger ned. Makten vi snakker om er av tre typer.

 

Den første er den klassiske materialistiske makten, den Marx skrev om, penger og eiendeler. Noen av oss er rikere, mens noen av oss er fattigere. Dette er aldri et problem for de av oss som er rikere. De som er fattige sliter økonomisk, der hverdagen blir vanskelig å få til å gå opp. Man er gjerne samtidig også underlagt rike menneskers eierskap gjennom leie av bolig, man er ansatt i et firma eid av rike og man blir stadig minnet om at man materielt sett er kommet til kort. Å vokse opp uten penger hjemmefra gir deg automatisk gjeld i banken som voksen, og en redsel for å ikke kunne gjøre opp for deg, samt færre valgmuligheter i alle markedene som livet består av.

 

Den andre makten som er ujevnt fordelt i klassene er den kulturelle kapitalen. Dette er det særlig sosiologen Pierre Bourdieu som er kjent for å ha skrevet om. Noen av oss har høy kulturell kapital, andre av oss har lavere kulturell kapital. Kulturell kapital er aldri et problem for de som har vokst opp med mye av det. Kulturell kapital er å kjenne til navn på tenkere, kunstnere, komponister eller forfattere. Kulturell kapital er å forstå formelle sosiale koder, men også hvordan man bygger akademiske resonnementer i uformelle samtaler. Kulturell kapital er evnen til å forstå hvem samtalepartneren er sett i et samfunnsperspektiv.

 

Den tredje formen for kapital er den sosiale, en bieffekt av de to foregående. Dersom man er vokst opp med mye økonomisk eller kulturell kapital i heimen er sjansen større for at man bare er et par handshakes unna forskere, yrkesmusikere, kunstnere, arkitekter, leger, akademikere, politikere, folk med penger, folk med posisjoner. Man vet lettere hvem som gjør hva i samfunnet, og har en grunnleggende ide om hvordan man kan nærme seg disse. Sosial kapital er språklig differensiering, kleskoder og kroppsspråk. Dessuten er det utrolig hva et gjenkjennbart familienavn kan føre med seg av goodwill.

 

For å lykkes i kunstverden trenger man alle disse tre typene kapital, helst samtidig. Å være kunstner er å jobbe seg opp økonomisk, kulturell og sosial kapital – om man ikke har det fra barndomsheimen av. Å være kunstner kan være tøft økonomisk. Det er få som får stipender, og salg av verk er det knapt noen inntekt i. Kunstneres privatøkonomi er derfor fort en misære om man ikke er sikret i bunnen gjennom en bemidlet ektefelle, arvede penger, støttende slektninger eller venner som kjøper enda et bilde.

 

Skal man søke støtten selv i form av stipender må man kunne skrive en akademisk søknad, der man helst skal forstå seg selv og verkene utenfra. Hvis ikke vil man nok en gang få avslag på søknaden. Vil man ha utstillinger og omtale må man kunne snakke for seg og kunsten sin i de riktige rommene, på riktig vis, til rett tid. Gjør man dette feil vil samtalen fort kunne bli stille eller folk kikke rart.

 

Å vokse opp med økonomisk, kulturell eller sosial makt i familien gjør livet som kunstner enklere. Å vokse opp i tradisjonell arbeiderklasse gjør livet som kunstner vanskeligere. Man har ikke pengene til å jobbe fritt, ikke arvet kunnskapen eller språket og man har ikke noe av kontaktnettet fra starten av.

 

På toppen av det hele vil mange kunstnere fra arbeiderklasse oppleve manglende forståelse hjemmefra for prosjektene man gjør. Det å skulle gå ut og fremme seg selv gjennom kunst, er å si at man liksom er bedre enn de andre. Man kan fort føle at man gjør svik mot bakgrunnen sin. Å jobbe med kunst er ikke akkurat matnyttig heller, for å si det sånn. Og hva er egentlig nytten av å ta opp studielån til noe som ikke kaster av seg penger? Skal man ta opp lån bare for å jåle seg til?

 

For mange arbeiderklassebarn stopper kunstkarrieren allerede her, før studiene. Dette er en utdannelse til usikkerhet og lite inntekter, men til godt med gjeld. Saken er den at om ingen er der for å hjelpe til når fakturaene til lånekassa kommer på toppen av husleie og mat – hvordan skal man da kunne ta sjansen på å ta denne utdannelsen fra starten av?

 

Kunstnere uten økonomisk trygghet fra familiens side vil ofte måtte ta på seg lavtlønte brødjobber i lavstatusyrker, for å få råd til atelier, materialer og lagerplass. De må arbeide mye ekstra for å få råd til å kunne arbeide. På den ene siden jåler de med lite økonomisk kapital seg til med en fin utdannelse og tittel. Parallelt må de fremdeles jobbe i lavtlønte, midlertidige stillinger for å klare seg. Det første spørsmålet mange utenfor middelklassen stiller kunstneren er da også: Tjener du noe penger på denne kunsten din da? Å være kunstner fra arbeiderklassen kan lett oppleves som en slitsom spagat mellom klassene.

 

Kunstnerne i Jævlade klasseforrædere har det til felles at de kommer fra en eller annen form for arbeiderklassebakgrunn og at de i kunstnerskapene sine på ulike måter berører problemstillinger rundt økonomisk, kulturell eller sosial kapital.

 

Bjørn Hatterud 2020