Cathrine Constanse

 

Langøyene

​

«Da koronaen brøt ut og samfunnet ble stengt, ble også min kjære øy, Langøyene stengt. Der skulle Bymiljøetaten rydde opp i avfallet fra søppelfyllingen, som hadde vært neglisjert i en årrekke. Som en ellers privilegert borger i bydel Gamle Oslo, uten bil og med busstreik og restriksjoner for hvor mange man kunne omgås, ble jeg nærmest sperret inne helt alene i min egen leilighet.

Aldri før hadde jeg hatt ett større behov for å komme meg ut til mitt sommerparadis. Langøyene, hvor jeg har feriert i over 20 år. Kortreist, med ruterbillett og kvalitets campingutstyr fra loppemarkeder. Mens jeg var i isolasjon begynte jeg å undersøke hva som var i loft og kjellerboder: Telt, møbler tekstiler og barnevogner (campingvogner) til frakt av mitt mobile sommerhjem åpenbarte seg. Siden barndommen har jeg vært veldig glad i campingens estetikk, spesielt fra før 1980-tallet. De glade fargene og mønstrene på tekstilene setter meg i en barnlig, forventningsfull sommerstemning. Som en mental overlevelsesstrategi begynte jeg å leke at jeg skulle på camping på Langøyene. Siden det er begrenset med plass i en liten byleilighet, måtte alt bli mindre. Jeg lagde en liten campingvogn for barn.

Da Langøyene åpnet igjen var alt annerledes, borte var alle de små røde husene, borte var den frodige enga på sletta mellom øyene. Der var det gigantiske fargeløse hus til kiosk og WC, riktignok med lys, varmt vann og USB-uttak, og enga så nå ut som en golfbane. Høyt oppe på veggen over doene hang det et skilt der det sto at det ikke var lov å være i telt mer enn to dager. Det betyr i praksis at det kun er rom for friskuser med et bittelite krype-på-bakken-telt. Hustelt kunne man bare glemme. Jeg laget et havarert hustelt.

Dette var ikke sommerferieplanen, hva hadde skjedd? På kvelden kom det unge vektere i gul vest. De spurte om jeg var en av de som pleide å campe på Langøyene. «Ja», sa jeg, «Jeg har vært her i over 20 år, og har til og med jobbet i kiosken!» Vekterne så på hverandre og var litt morske. De sa vi måtte flytte på oss, fordi de ikke var sikre på om man kunne ha telt der man hadde hatt telt tidligere. Det var de som bestemte! Det var nye regler. Greit, men hvorfor så morske? Ved innsyn hos kommunen fant jeg litt av hvert. I et dokument som heter «Langøyene – fremtidig natur-campingplass» kunne jeg blant annet lese: «Langøyene har blitt en «fristat» for narkotikalangere og bråkmakere etter at teltingen ble sluppet helt fri på Nordre Langøy. Miljøet for vanlige naturcampere, badegjester og turgåere og arbeidsmiljøet for driftsmannskapene på øya føles utrygt. Det finnes mange foreldre og besteforeldre, utover de som har «fast plass» på øya i dag, som ønsker å kunne benytte muligheten til øy-camping over kortere eller lengre perioder, men som vegrer seg for å ta med barn til overnatting på en øy der det florerer av rusmidler og der man til stadighet kommer over potensielt farlige sprøytespisser, knust glass og annet avfall.» Ok, jeg kjenner igjen noen av problemene fra bydelen Gamle Oslo, men dette gjelder vel ikke alle? Jeg laget et flagg for camperne.

​

Cathrine Constanse Gjelsnes